(Tekst: Laila Strand, Bilder: Heidi Thorsdalen Hartz)

I sidebygningen på tunet, i en idyllisk liten rødmalt stue oppe ved skogbrynet i Øvre Krødsherad, på folkemunne kalt Svartekroken, konkurrerer den hissige lyden fra symaskinen med småfuglenes elleville vårkvitring. De er intetanende om corona, pandemi og smittevern. Det er derimot hun som sitter ved symaskinen, og som aldersmessig selv sorterer under risikogruppen ved å bli smittet.

- Dette er «syatelieret» mitt, sier hun spøkefullt, og legger raskt til at det dreier seg ikke om design og søm à la haute couture. Det kunne det imidlertid ha gjort dersom hun hadde tatt utdannelse i morens fotspor. Hun hadde nemlig gått i lære hos en dameskredder i Hønefoss, og foruten å sy til hele slekta, tok hun på seg privat søm, omsøm og rettinger for konfeksjonsforretningene. Og ifølge eget utsagn har Bente Kristin selv «holdt på med stoff» fra hun var liten jente. Stoff i ordets rette betydning, i dette tilfelle avklipp fra morens sybord, som igjen ble til dukkeklær. Men Bente Kristin valgte en helt annen yrkesretning, hun ble sykepleier med anestesi som spesiale. Nå kombinerer hun morens og egen utdannelse ved å sy ansiktsmasker og frakker til smittevern mot den usynlige fienden, det fryktede Covid-19, bedre kjent som Coronaviruset. Produksjonen foregår i Veslestua som daterer seg tilbake til slutten av 1700-tallet. Tidsmessig eksisterte den, bebodd eller ubebodd, under Spanskesykens nådeløse herjinger. Nå er det Coronaen som skal bekjempes bak de rødmalte veggene. Og våpenet, det er utstyr til vern mot smitten. Ansiktsmasker fra egne og nyvaskede stoffrester, frakker av stoff, innkjøpt av Krødsherad Kommune.

AMBULERER BLANT BRUKERNE

Bente Kristin synes aldeles ikke at det hun selv betegner som sitt ringe bidrag til den pågående krisesituasjonen vi står i, er noe å snakke om, langt mindre å skrive om. Derimot vil hun mye heller trekke frem og heve opp den lokale hjemmesykepleien som hun selv, tre ganger i uken har vært, er og for alltid vil være helt avhengig av. Hun sliter med åpne leggsår på begge bena. Og bare for å ha det klart: Et sårskift er i hennes tilfelle ikke synonymt med bare å legge en ny bandasje. For Bente Kristins del betyr det en lang, møysommelig og til dels småkirurgisk prosess som krever to til tre timers jobbing hver gang. Det er et team på fem som ambulerer på oppdraget, tre sykepleiere og to helsefagarbeidere. Denne dagen er det sykepleier Heidi Slevikmoen som er på. Et relevant spørsmål til henne er hvorfor hun valgte hjemmesykepleien til fordel for jobb på sykehus, alders- og sykehjem, institusjon eller legekontor besvares slik:                         

 - Primært var det nok måten å jobbe på. Det å komme hjem til folk og bli kjent med dem der de bor,  der de føler seg trygge, og ikke må stresse med å bli transportert frem og tilbake til legekontoret. Noe som for manges vedkommende kan være belastende i seg selv. Vi er alle forskjellige, samtidig som det er store forskjeller på de forskjellige jobbene, i dette tilfelle innen helsetjenesten. For hver enkelt, uansett hva vi bedriver i yrkeslivet, bestreber vi oss på å yte vårt beste. Jeg har vært så heldig å finne min nisje. Den er riktig for meg, på lik linje med de som finner sin i et annet segment, og trives med det, sier Heidi og fortsetter:     

- Ellers er brukerne mine som folk flest. De har så vel gode som vanskelige, lyse som mørke dager, og i disse ensomme og isolerte Coronatider er i mange tilfelle vi i hjemmesykepleien det eneste vinduet deres ut mot den store verden. Når man vet at ingen ringer eller kommer på besøk, og når media skremmer vettet av oss med nedslående nyheter, ja, da avles det i manges sinn nye og tunge tanker i tillegg til de man ellers bærer på. Tanker som av ulike årsaker ikke deles med noen. Men etter hvert som det bygges opp en tillit og en fortrolighet mellom oss, ender det heldigvis i mange tilfelle opp med den gode, fortrolige og lettende samtalen. En verdifull gevinst for begge parter, sier Heidi.

PRATING, DISKUSJONER, LATTER OG GRÅT

- Det å sitte og vente på hjemmesykepleieren er som å vente på besøk av en god venn, skyter Bente Kristin inn. Og hun vet hva hun snakker om. Hun har vært bruker av kommunens hjemmesykepleiere i seks år, og er fullstendig klar over at hun for alltid vil måtte være det. Men forresten, det har skjedd undre før, og det kan skje igjen.

- Selv etter så lang tid er man sårbar i en situasjon som min, ogmange med meg. Sårbare, ikke bare på grunn av smerter og at det ikke finnes noen endelig helbredelse, men like mye, og kanskje mer, fordi vi brutalt konfronteres med vår egen elendighet. Åpne leggsår er definitivt ikke noe vakkert skue, og situasjonen blir ikke bedre av at det ikke dufter Chanel no. 5 når bandasjene fjernes, fastslår Bente Kristin.

Under den lange sårbehandlingen blir det god tid til å prate, også til å diskutere, og nettopp fordi de er så godt kjente og trygge på hverandre, er det ikke til å unngå at diskusjonene til tider kan bli veldig heftige og veldig personlige. Og som en refleks av dette fremkalles det naturlig både gråt og befriende latter.

- Jeg blir alltid litt lei meg når dere er ferdige med jobben og må gå, sier Bente Kristin, og Heidi repliserer med at både hun og resten av teamet nok gjerne skulle tatt seg tid til å sitte ned litt lenger sammen med brukerne sine, men pliktene kaller. Det er mange der ute som venter på- og trenger profesjonell hjelp fra hjemmesykepleien.  

På spørsmålet om hun er redd for å bli Coronasmittet svarer Bente Kristin et bastant nei, og legger til at: «kommer’n så kommer’n». Hovedgrunnen til at hun ikke lar seg skremme er at noen her har tenkt og tatt grep i forkant.

På et videre spørsmål, om hun i dag, med sine fylte sekstiåtte år, ville meldt seg som frivillig ved den lokale helsefronten er svaret et utvetydig ja! Men, for å kompensere for den livsviktige jobben hun så gjerne skulle hatt, syr hun i stedet nødvendig smittevernsutstyr for dem som utfører den. Kort sammenfattet setter hun Frank Sinatras kjente sitat i presens: «I do it my way».  

PS.: Det er ytterligere behov for frivillige til å sy smittevernsutstyr, så hvis du har litt tid til overs og i tillegg trives ved symaskinen, ja, så ta gjerne kontakt med Geir Haukeland, tlf.: 46 44 41 35.    

Hjemmesykepleier Heidi Slevikmoen besøker Bente Kristin Sandrib tre ganger i uken for sårskift. Det tar fra to til tre timer, så etter seks å har de blitt godt kjent.